Med Alan Parsons i Abbey Road Studios

Posted on 22. november 2015 Updated on 17. november 2021

Det er lørdag 14 november. Klokken er 14:30. Jeg sitter i en taxi fra Notting Hill på vei til en adresse i St. Johns Wood. Det regner lett og stemningen er litt trykkende inne i bilen. Kvelden før smalt det i Paris. Sjåføren forsikrer meg om at byens myndigheter ikke har iverksatt tiltak –  alt går videre som om ingenting er hendt. Fokuset skifter da bilen stanser foran en stor hvit bygning i georgiansk stil. Over hovedinngangen står det skrevet med diskrete bokstaver – Abbey Road Studios.

Intro

Jeg har booket plass på et seminar med lydtekniker, produsent og musiker Alan Parsons. «From Mono to Infinity» er tittelen og skal vise seg å være en gjennomgang av hans smått utrolige karriere.  Det skal kjøres i det legendariske Studio Two.

Det er en liten kø foran meg i det jeg entrer dørterskelen og kommer inn i resepsjonen. Her blir jeg møtt av en gjeng svært så hyggelige ansatte. Innover gangen henger det bilder av den ene kjente artistene etter den andre. Også norske A-HA er representert.

Jeg blir høflig geleidet ned i underetasjen. Det er flere vakter som passer på. Jeg går til høyre og der – jeg kjenner meg igjen øyeblikkelig – såpass mange bilder har jeg sett – der ligger det ikoniske rommet som er proppfullt med historie. Klokken er 15:15 og det er tre kvarter til seminaret skal starte

Seminaret

Med seg på seminaret har Parsons med seg journalisten David Hepworth som skriver bl a for The Guardian, NME, Q og Mojo. Han innleder det hele med med «tankene går til ofrene i Paris i går som kom dit for å høre musikk – det samme vi skal i dag». Etter en kort intro ønskes hovedpersonen velkommen. Han stiger ned fra det berømte kontrollrommet, ned den like berømte trappa.

Tiden med The Beatles

Vi får høre om alt – fra starten som Tape Operator – til hvordan det var å jobbe med The Beatles og Pink Floyd. Han deler velvillig. Historiene sitter løst – en av de morsomste er når han blir ringt etter. De trenger hjelp i selveste Abbey Road Studio 2. Han er nitten år, jobber fortsatt som Tape Op, møter opp i studioet og åpner døren.

Foran ham sitter Paul McCartney, John Lennon, George Harrison, Ringo Star, Linda Eastman, Yoko Ono og selveste George Martin. I ettertid har han lurt hvorfor han stilte det dummeste av alle spørsmål – er det her dere trenger hjelp?

Dette var altså bandet som hadde vunnet verden og med seg hadde de det beste teamet og så står du der som tenåring og lurer på om DE trenger hjelp. Likevel – Parsons fikk jobbet med The Beatles, han var assisterende tekniker på både «Let It Be» og «Abbey Road». I tillegg var han med som tekniker på den berømte takkonserten i Saville Row som skulle bli gruppas siste live opptreden.

Tiden med Pink Floyd

Vi får høre mange historier fra hvordan en av historiens beste rocke skiver ble laget. Han forklarer inngående om introen på Pink Floyd hitten «Money». Kanskje den første loopen et band har spilt etter. «Dark Side Of The Moon« lå 887 uker på Billboard lista og er solgt i nær 50 millioner eksemplarer.

Alan Parsons dro til en klokkebutikk like ved studioet og gjorde opptak av klokkene dro tilbake og klippet det hele sammen (noe som ifølge Parsons ville tatt en brøkdel av tid i dag) limte sammen tapen og laget en loop som gikk fra båndspilleren og tilbake via et mikrofonstativ. Loopen går og bandet kommer inn i 7/8 og loopen fades ut – ganske enkelt fordi bandet ikke klarer å følge den – antageligvis fordi de hører den for dårlig ifølge Parsons.

Det er rigget fire høyttalere i salen og Parsons forklarer at kvadrofoni (forløperen til Dolby Surround) var det store i 1973 da skiva ble lansert. Han gir oss et eksempel på hvordan det hele var tiltenkt. Svært effektfullt hvis du sitter i sweetspot, men formatet ble skrinlagt som følge av tekniske problemer, høye priser og laber interesse blant publikum.

Det hele tar litt over to timer. Det blir vist filmklipp og Parsons spiller av ting som ble luket vekk i flere av miksene vi får høre David Gilmours stemme og gitar i solo med og uten effekter. Alt med velvillig tillatelse fra Pink Floyd. All lyden kjøres ut fra den originale TG12345 mikseren som ble brukt under innspillingen.

Alan Parsons Project

Vi kommer en tur innom bandet hans også som fortsatt turnerer med. Gjennom ’70 og ’80 tallet spilte de inn ‘Tales Of Mystery And Imagination’, ‘I Robot’, og ‘Eye In The Sky’ i Studio 2.

Studioet

Noe av det jeg gledet meg mest til var å oppleve selve innspillingsrommet. Hvor stort er det, hvor høyt er det under taket, hva er på veggene og ikke minst hvordan låter det. mange med meg har lurt på dette. Og med god grunn. Hvis du ikke jobbet der eller skulle spille inn plate er det vanskelig å oppleve studioet. Det er vanligvis ikke oppe for publikum og det har bare vært åpnet opp som dette tre fire ganger etter det jeg forstår.

Jeg skal prøve meg på en beskrivelse –

• Rommet er stort. Større enn jeg trodde. Tipper 20 meter langt og 12-13 meter bredt
• Det er høyt under taket. Det må være 7-8 meter.
• På gulvet er den kjente parketten. Mye av lakken er borte.
• På veggene finner du de karakteristiske «gardinene». Parsons kaller dem for soveposene og stoffet kjennes ut som det, gamle soveposer
• Veggene er overmalt murstein.
• Flere av veggen er flyttbare for at rommet kan deles
• Hvordan låter det:
• Du får øyeblikkelig en godfeeling når du kommer inn her. Selvom veggene er parallele er det ingen refleksjoner her, men rommet er heller ikke dødt. Bare bra dempet
• Det låter rett og slett veldig kontrollert, tungt og fint

Kontrollrommet i Studio 2

Seminaret varte i litt over to timer uten et kjedelig øyeblikk. De som ikke hadde VIP billett fikk tid til å rusle rundt å se på alle klenodiene studioet hadde rigget opp i anledning denne dagen.

Kontrollrommet er langt mindre enn jeg trodde. Det er nydelig dempet og AMS NEVE 88RS konsollen ser innbydende ut. Studioet har Bowers & Wilkins Nautilus 801 surround høyttalere med Classé amper og som nærfeldt er det rigget to Adam SA-3 monitorer for anledningen.

Møtet

Vi er en 7-8 stykker som har betalt ekstra for å få et personlig med med mannen selv. Jeg er den første som får hilse på ham og Parsons er svært så hyggelig og imøtekommende. Han våkner ordentlig til liv når jeg spør ham om tekniske preferanser og deler velvillig. Når jeg spør om hvilke monitorer han jobbet på med «Dark Side Of The Moon» peker han ut av vinduet. På veggen i selve studioet henger to store JBL monitorer. Those….sier den røslige mannen og gliser bredt. Han viser meg også Fairchild kompressoren han brukte og flere andre godsaker som du fortsatt får tilgang på booker du deg inn

Utstyr som er utstilt

Etter møte er det rikelig tid til å se nærmere på godsakene som er satt frem i studioet

Her er noe av det vi kunne se nærmere på:

• Studer J37 No. 1
• Studer A80. Oppfølgermaskinen til J37 som Willi Studer personlig innviterte Ken Townsend til Sveits for å se
• Studer A820 2″ 24spors maskin (1980 tallet)
• Sony 3348hr DASH (1980 og 1990 tallet)
• STC 4038 (Coles) (1950 tallet)
• AKG D19 og D20 mikrofoner (1960 tallet)
• Neumann U 47
• TG12345. Mikseren som ble brukt på Dark Side Of The Moon
• REDD.51. Mikseren som The Beatles benyttet
• Fairchild Model 660 kompressor

Oppsummert

Om det var langt fra Namsos til Royal Albert Hall var det om mulig enda lenger fra Sarpsborg til Abbey Road Studios. Som Alan Parsons selv sa – jeg har jobbet her dag og natt i lange perioder – likevel, å komme hit er fortsatt magisk. Og det stemmer. Det er virkelig noe magisk med dette stedet.

Det har vært en helt utrolig dag for meg. Får du noen gang mulighet bør du hive deg på. Det er garantert ikke siste gang studioet åpnes for publikum. Helt på tampen fikk jeg også en sniktitt inn i det virkelig store studioet – Studio One. Kanskje det blir målet neste gang.

PS! Få med deg den nyåpnede Abbey Road Store. Her finner du 180g vinylskiver, T-shirts og mye annet fun stuff.