Studioklassikeren – Teletronix LA-2A
De som kjenner meg vet at jeg digger gode kompressorer. Ofte faller valget på den optiske varianten. Her kan du lese om historien til studioklassikeren Teletronix LA-2A, hvordan optiske kompressorer fungerer og hvorfor jeg elsker denne typen.
Tilbake til fremtiden?
Optiske kompressorer dukket opp på 1950-tallet. Det var amerikaneren Jim Lawrence (født 1924), som med sin utdannelse innen elektronikk, fikk jobb hos Cal Tech’s Jet Propulsion Laboratory (JPL). Hos dem skulle han tidlig på 50-tallet være med å utvikle optiske sensorer til et hemmelig militært oppdrag – med navnet Titan Missile Program.
Jim Lawrence
Jim Lawrence var radaroperatør under 2. verdenskrig. Han hadde en stor lidenskap – radio dvs broadcast. Etter en kort periode hos en lokal radiostasjon i Los Angeles (KMGM), ble han svært frustrert over å kontinuerlig måtte jobbe med lydnivået på det som skulle på eteren.
Den frustrasjonen skapte ideen om levelling ampen – utjevningsforsterker om du vil. Han fikk en ganske så revolusjonerende ide om å skape en forsterker med optiske sensorer.
Teletronix LA-1 og LA2
I 1958 startet han Teletronix i Pasadena, California. Firmaet laget utstyr til bruk innen broadcast (radio). Her utviklet han først LA-1 kompressoren, som skulle jevne ut signalet som gikk på lufta. Den var en enkel design og den ble kun ble produsert i et antall av 100 stykker. Lawrence gjorde flere forbedringer, bl a i den elektro-optiske sensoren T4, som trigget komprimeringen og limiteringen. Dette ble LA-2.
LA-2A
I 1962 kom oppfølgeren – Teletronix LA-2A. Den brukte en forbedret versjon av T4 nemlig T4A. Det er denne elektro-optiske sensoren som gir LA-2A den karakteristiske lyden. Det har i alt kommet 7 versjoner av LA-2A gjennom årene. Du kan lese mer om de ulike variantene lenger ned i artikkelen.
Litt teknisk
Optiske kompressorer demper nivået i et audiosignal via et lyselement og en optisk celle. Stiger lydsignalets amplitude eller nivå, utstråler lyselementet mer lys med det resultatet at den optiske cellen demper nivået på utgangssignalet. Ganske så genialt!
Innstillinger
LA-2A, som fortsatt bygges for hånd, har bare to hovedkontroller – Gain for output gain og Peak Reduction – som fungerer som Threshold. Du finner også en bryter som velger mellom kompresjon og limiting.
På Compress er Ratio satt til 3:1 og på Limit 10:1. Men, måten LA-2A jobber på gjør at dette bare er et omtrentlig tall. Dette gjør at den er veldig enkel å bruke i utgangspunket. Men, dykker du litt mer inn i optiske kompressorer kan du fort finne mer avanserte innstillinger.
Emphasis – (på enkelte modeller Pre-Emphasis) finnes på forsiden (på baksiden på enkelte modeller) og justeres på hardware modellen med et skrujern. Med den kan du endre karakteren på lyden. Den står vanligvis i Flat. Da reagerer kompressoren veldig på bass-heavy materiale. Skrur du den mot HiFreq – filtrerer du vekk bassfrekvenser noe som gjør at kompressoren tar mindre. Sagt teknisk – Emphasis kontrollerer frekvenssensitiviteten på sidechain. Jobber du litt med denne, vil du få kompressoren til å ta veldig presist.
Optiske kompressorer
Magien til LA-2A og de optiske kompressorene som kom etter den, ligger altså i måten de jobber på. Attack og Release-tidene er flytende – de er avhengig av programmaterialet.
Den gjennomsnittlige Attack-tiden ligger på 10 millisekunder, mens Release-tiden skjer i to omganger. Omtrent 60ms for 50% release time og full Release-time er avhengig av hvor mye kompresjon som blir gjort. Denne siste Release-tiden varer mellom 0.5 til 5 sekunder, helt avhengig av materialet.
Det viser seg at denne frekvensavhengige kompresjonen låter veldig naturlig og smooth på vokal og akustiske instrumenter. Etter at lyden har blitt jevnet ut med den fotoelektriske cellen, legger kompressoren på gain med en rør-forsterker.
Den soniske karakteren
Teletronix LA-2A har en lyd som lydteknikere og musikkprodusenter elsker. Den varmer opp lyden og den feter opp alt du forer den med. Jeg synes Bill Putnam jr – dagen CEO i Universal Audio beskriver lyden av LA-2A fint –
Den behandler signalet ditt på en kjærlig måte. Alt handler om den rolige og forsiktige release tiden
Førstevalg
For meg er LA-2A førstevalget på vokal, kontrabass, el-bass og gitar. Den er superenkel å bruke og det er vanskelig å gå feil. 2-3dB kompresjon på vokal er ofte nok, men bruker du mer går det helt fint det også. Du kan fint bruke mer på kontrabass og på pianolyden til Elton John ble det visstnok brukt rundt 10dB kompresjon via LA-2A.
Oppsummert
Lite ante nok Jim Lawrence, der han satt og utviklet optiske sensorer til missiler under den kalde krigen, at han skulle utvikle denne godbiten. Teletronix LA-2A er fortsatt en av de mest ettertraktede kompressorene over 50 år etter at den kom på markedet. I 1969 ble ikke rørutstyr sett på som det feteste lengre og oppfølgeren, solid state versjonen, LA-3A ble lansert. LA-2A ble tatt inn i TECnology Hall of Fame i 2004.
Historien og de ulike versjonene
Opp i gjennom årene har det kommet mange versjoner. I alt 7 stykker. JIm Lawrence solgte Teletronix i 1965. Bill Putnams Babcock Electronic Corporation tar over og LA-2A regnes som bransjestandarden sammen med Putnams egen 1176. Resten av historien finner du her –
Revision 1
Den originale versjonen, a.k.a. «Grayface»
Serie nummer 001-572 (ca.)
1962-1965
Revision 2A
Kjent som The Babcock version, a.k.a. «Silverface»
Serie nummer 573-1000 (ca.)
1965-1967
- Teletronix firmaet og patentene ble tatt over av Babcock Electronics Corporation i 1965
- Fronten er i børstet aluminum med rød «Teletronix Div. of Babcock» logo
- Electro-Optical attenuator cell: T4A
Revision 2B
Kjent som The Licensed version, a.k.a. «Silverface»
Serie nummer 1001-1200 (ca.)
1967
- Teletronix patenten blir lisensiert fra Babcock Electronics til Bill Putnams Studio Electronics Corporation
- Fronten er i børstet aluminium med rød «Teletronix» logo
- Baksiden “Teletronix”, med et klistremerke i metall hvor det står «Manufactured in USA by | Studio Electronics Corporation | North Hollywood, Calif. | under license agreement with | Babcock Electronics Corp.»
- Electro-Optical attenuator cell: T4A
Revision 2C
Kjent som The UREI version, a.k.a. «Silverface»
Serie nummer 1201-1800 (approx.)
1967-1969
- Teletronix patenten og broadcast avdelingen til Babcock Electronics ble kjøpt opp i 1967 av Studio Electronics Corporation – endret navnet senere til UREI
- Fronten: Børstet aluminium med rød «Teletronix» logo (børstet aluminium med sort «UREI» logo fra nummer 1750)
- Baksiden: Klistremerke i metall «Teletronix | United Recording | Electronics Industries | North Hollywood, Calif. | Made in U.S.A.» med Type og Serie No. på nedre del (senere enheter hadde sølv metalikk klistremerke på baksiden med “United Recording Electronics Industries”i blått, med blå UREI logo, sammen med Model og Serial No., som startet fra nummer 1750
- Electro-Optical attenuator cell: T4A (endret til T4B fra nummer 1640)
Reissue 1
Kjent som The UREI Limited Edition version. Laget i 300 eks.
Serie nummer 101-400 (ca.)
1979
- Pga stor etterspørsel gjenopplivet UREI LA-2A i et begrenset opplag på ca 300 enheter
- Fronten: Børstet aluminium med rød «Teletronix» logo
- Electro-Optical attenuator cell: T4B
Reissue 2
Kjent som The Harman Limited Edition version
Serial Numbers 3000-3235 (ca.)
Fra 1992
- 1985 ble UREI solgt til Harman/JBK og noen år senere lagde de et begrenset opplag på ca 235 stykker
Reissue 3 – dagens versjon
Kjent som The Universal Audio version
Fra år 2000 til i dag
- Universal Audio ble gjenopplivet av Bill and James Putnam i 1999 og denne var det andre produktet til ga ut
- Fronten: Lakkert battleship gray med rød «Teletronix Engineering Co. » logo, identiskl til originalen på Revision 1
- Optical attenuator cell: T4B
- XLR Inn og Ut
Kilder: Wikipedia – Universal Audio
Schilles LydBlogg 